Innsendt av Bjørn Tandberg.

På ettersommeren 1984, gjorde jeg en minnerik seilas med galeas ”Anna Rosa” av Horten. Denne reisen startet i Longyearbyen den 15. august og endte, for mitt vedkommende med avmønstring i Bodø den 31. august.
Mot midten av august måned gikk turistsesongen på Svalbard mot slutten. ”Anna Rosa” og hennes søster, galeas ”Anna Kristina” skulle da seiles sørover for vinteropplag på Tysnesøy. Hva gjaldt denne seilasen ned til fastlandet, så måtte minst halve distansen tilbakelegges under seil alene. Vi hadde nemlig ikke tilstrekkelig drivstoff i tankene for kontinuerlig kjøring av vår 180 hestekrefters GM-diesel. Det kan nevnes at distansen mellom Sørkapp på Svalbard og Nordkapp i Finnmark er 360 nautiske mil. For oss sju ombordværende var mangelen på diesel bare en ekstra utfordring. Alle ønsket jo frisk seilas uten forstyrrende motorstøy.
Å få være med på slik en seilas, var noe jeg hadde drømt om i mange år. Da jeg leste annonsen fra Adventure Travel ved Ulf Prytz, slo jeg øyeblikkelig til. Denne dragningen mot ”landet med de kalde kyster”, det vil si Svalbard, later til å være genetisk begrunnet hos mange nordmenn.